Warning: array_rand(): Second argument has to be between 1 and the number of elements in the array in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 47
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 80
Selv om Nashville kan være kjent som fødestedet til countrymusikk, er det mer i denne sørlige byen enn Tim McGraw og Dolly Parton. Den såkalte Athens of the South har lansert karrieren til artister på tvers av mange forskjellige sjangere, inkludert “Cut My Teeth” -sangeren James Droll. Droll har sin opprinnelse fra Midtvesten, men tilfeldigvis har det skjedd på musikkbyen, og har tatt Nashville med storm og betatt lyttere over hele verden med sine brutalt ærlige tekster. Vi tok igjen den stigende stjernen ved vårt hovedkvarter i NY for å forstå hvordan han utviklet lyden som soloartist og hva fansen kan forvente å ta fra hans kommende musikk.
Fortell oss om å gå fra landlige Ohio til Nashville.
Først flyttet jeg til Cincinnati, hvor jeg gikk på skolen i to år, men jeg hadde det veldig vanskelig med kollegialsystemet. Jeg fikk mange venner som var en del av musikkindustrien i Cincinnati, og jeg endte opp med å bli et band. Ja, en historie som er så gammel som tiden: Frafall fra college melder seg inn i et band og begynner deretter på turné. Bandet turnerte tungt i seks år, og deretter stjal trommeslageren alle pengene våre, flykte med kjæresten sin og giftet seg. Og hvis bandet ditt skal gå i flammer, er det en ganske god måte å gå. Så bandet sparket bøtte og jeg startet min karriere som bartender. På det tidspunktet tenkte jeg: “Musikk er surt, det er det verste.” Da åpnet baren jeg jobbet på i Cincinnati i Nashville, og de tilbød bare å flytte meg ned dit. Det var bokstavelig talt den eneste grunnen til at jeg flyttet, jeg hadde aldri forestilt meg at jeg var i Nashville og flyttet ikke engang dit for musikk. Men så snart jeg kom dit, kom dårlige vaner tilbake, hvis du vil. Jeg begynte å komme tilbake til musikk og møte folk som var der av den grunn. Jeg ble veldig inspirert av det spirende og allerede forankrede kunst- og musikkmiljøet i Nashville.
Hvordan vil du beskrive Nashvilles musikkscene og typen artister den tiltrekker seg?
Ærlig talt, sulten og uskyldig. Det er noe med Nashville som folk kan forholde seg til, det er mer sunt når det gjelder å lage musikk – det er mer en sangby enn en musikkby. Folk er bekymret for integriteten til sangen over flashiness, eller hva de tilskriver LA og New York. Jeg går ganske ofte mellom alle tre og tror ikke nødvendigvis at det er tilfelle, men det er antagelse om at Nashville handler litt mer om kunsten, innholdet i sangen og kvaliteten på låtskriving, snarere enn blitsen og smell. Jeg tror at en ganske stor motivator for unge artister, selv for meg selv den gangen, er at husleie er så mye billigere. Det er så rimelig å bo i Nashville akkurat nå, selv om det vokser massivt og folk flytter fra New York og LA i flokk.
Foto av Peter Roessler
Hvordan har du utviklet deg som soloartist og hvordan har lyden din utviklet seg de siste årene?
Jeg har ganske lett etterlatt forventningene til andre mennesker. Jeg nølte først, men nå innser jeg at jeg ikke er en boks med andres meninger. Et av mine favorittsitater er, “Hva andre mennesker synes om deg er ikke din sak”, og jeg fungerer på den måten som artist når noen sier: “Vel, det høres ikke ut som deg.” Jeg er som, “det er jeg som bestemmer det,” vet du? Bare tanken på at folk vil si: “Dette føles så annerledes for deg.” Jeg er som, “Nei, oppfatningen du har av meg, det er ikke hvem jeg er og hvordan jeg uttrykker meg.”
Hva slags følelser portretterer du eller historier forteller du med din nye musikk?
Jeg lo litt om dette i dag da jeg snakket med noen venner om EP -en min som nettopp kom ut. Jeg er 28 og det føles som mitt voksenalbum, der jeg sier: “Dette er den jeg er akkurat nå, det er den jeg har vært og hvor jeg skal.” Jeg elsker tanken på å lage jevnlig, jeg skriver alltid om nåværende ting. Men når det gjelder rekorden, har den en blanding av oppbrudd, forsinkelser, seire og alt i mellom. Jeg tror for meg at det dekker mine viktigste punkter i en tidslinje for de to siste årene av livet mitt, som jeg synes er så morsomt. Jeg tenkte ikke engang på det før jeg lyttet gjennom det hele etter å ha arrangert sporlisten.
Hva tror du folk vil ta fra dette albumet for å lære om hvem du er som person så vel som artist?
Jeg håper at de, det ukjente kollektivet, tar en lettere tilnærming til forskjellen i deres liv. Jeg har skremt folk med hvor sløv og rettferdig jeg er om mine egne kamper med psykisk lidelse, og sørget for at jeg er ok og på et sted hvor jeg ikke vil kaste meg ut i trafikken hver dag. (Ler) Jeg snakket med noen her om dagen, for eksempel: “Har du noen gang lyst til å krasje bilen din, men bare litt, bare slik at du ikke trenger å gå på jobb den dagen?” Jeg vil at [albumet mitt] skal være noe der folk tar for seg alle øyeblikkene og følelsene vi får beskjed om ikke å føle fordi det kan se ut på en bestemt måte eller gjøre noen andre ukomfortable. Jeg vil at folk skal hoppe av det og se hva de kan lære.
Vil du si at tatoveringene du har samlet, gjenspeiler den tankegangen?
Å, helt sikkert. Når folk sier: “Har du noen tatoveringer du angrer på?” Jeg har liksom stengt døren for det. Jeg lar meg ikke tenke på anger. Jeg har uferdige tatoveringer fra tatovører jeg ikke elsket – jeg elsket ikke energien deres, og jeg ville ikke at de skulle bruke mer tid på å sette et permanent preg på kroppen min. Jeg har virkelig gode venner som jeg lar gjøre hva de vil. Hvis de har et nytt design som de virkelig er begeistret for, er jeg som: “Slap it on me. Du er kunstneren. Jeg er lerretet, la oss gå, la oss gjøre det. ” Men for meg er de bare markører på en tidslinje. På godt og vondt, det var akkurat det jeg ønsket på den tiden jeg ønsket det. Og så er det veldig vanskelig å se tilbake gjennom noen av de vanskelige tider med noen grad av anger. Det er et poeng med katarsis for meg. Selv i [sang] skriving skriver jeg for å komme over ting, og jeg tror at jeg på en enorm måte har brukt tatoveringer for å komme over ting også. Å føle at jeg har kontroll over min fysiske form er et virkelig betryggende mentalt løft for meg.