Warning: array_rand(): Second argument has to be between 1 and the number of elements in the array in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 47
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 80
Frank Turner er i kjernen en historieforteller. Gjennom hele diskografien, i band både hardcore og akustisk, har Turner fortalt hundrevis av forskjellige anekdoter. Blant dem er historier om stor glede og historier om traumatisk hjertesorg. For sitt åttende album, “No Man’s Land”, forteller Turner historier ulikt noe han har fortalt før.
“Jeg pleier å skrive i en selvbiografisk og konfesjonell stil,” forklarer Turner. “Det er ikke noe galt med det, det er det jeg er kjent for og det jeg er god til. Jeg tenkte bare at det ville være interessant som forfatter å endre det og skrive fra andres synspunkt, om andres liv og erfaringer. ”
Inspirert av en kjærlighet til historien – en flamme som har blitt stekt av mange års turné og all lesetid det tillater – samt den lange tradisjonen med historiefortelling i folkemusikk, satte Turner seg for å fortelle historier om historiske skikkelser som hadde vært oversett. Resultatet er et album med 13 sanger, alle om kvinner.
“Jeg fikk omtrent fem sanger til å skrive om historier jeg syntes var kule og verdt å dele og var verdt å diskutere mer kollektivt enn vi vanligvis gjør,” sier Turner. “Og jeg innså at hver sang jeg hadde så langt handlet om en kvinnelig historisk skikkelse. Det virket veldig interessant for meg. Det er åpenbart en underforstått politikk når du prøver å fortelle fortellede historier, og du ender opp med å bare snakke om kvinner. ”
Bredden av “Ingenmannsland” er ganske omfattende. Historisk sett strekker albumets tidslinje seg fra den bysantinske Konstantinopel (“The Hymn of Kassiani”) til Challenger -krasj (“Silent Key”). Søster Rosetta Tharpe, en av pionerene innen moderne musikk, har en sang (“Søster Rosetta”) sammen med en om den beryktede spionen første verdenskrig, Mata Hari (“Dagens øye”). Turner avslutter søtt albumet med en hyllest til moren (“Rosemary Jane”).
Bilder av Clair McAllister
Optikken til en mann som ga ut et album fylt med sanger om kvinner, hadde potensial til å sparke et hornet av kontrovers, og det er noe Turner vurderte gjennom hele prosessen. Han hadde diskusjoner med Catherine Marks, produsenten hans. Han hadde diskusjoner med sin kone, Jessica Guise. Han snakket om prosjektet med søstrene sine. “På slutten av dagen laget jeg denne plata fordi jeg hadde ideen og den virket som en god,” sier Turner. “Ingen trenger å like det, men ingen kan stoppe meg fra å gjøre det heller.”
Uunngåelig fikk Turner litt tilbakeslag da albumet ble gitt ut. Sangskriveren måtte finne en måte å skille mellom de som ønsket å ha en ærlig diskusjon om materialet, og de som i hovedsak bruker tiden sin på å lete etter noe å være sint på på internett. “En av tingene det ser ut til at folk har glemt i vårt moderne samfunn, er at det ikke er kunstnerens oppgave å bøye seg for mobben,” sier Turner. “Å ha integritet som artist er å fortelle mobben å knulle og gjøre hva du vil. Det er noe jeg tror veldig sterkt på. ”
Etter hvert som låtskriverprosessen fortsatte, fant Turner at det var to hovedfaktorer som ville begrense omfanget av prosjektet. For det første var det ingen mulighet for at han kunne fortelle hver historie han ønsket: “Jeg hadde en veldig lang liste [over folk å skrive om] ved slutten av platen,” tenker Turner. “Faktisk, for hver sang jeg skrev, er det ytterligere fem personer som jeg tenkte å skrive om.” Dette inkluderer en kvinnelig sjørøver ved navn Sadie the Geit, men dessverre gikk alt annet enn hennes fantastiske moniker tapt for historien.
For det andre har selve mediet for folkemusikk en stor begrensning – tid. “Selvfølgelig var jobben jeg satte meg selv å fortelle disse menneskers livshistorier på tre og et halvt minutt, ja,” sier Turner. “Å kunne gjøre det respektfullt med en ekte person er faktisk ganske tøft.”
En idé Turner hadde var å skrive detaljerte liner-notater for å hjelpe lytterne til å løse opp noen av de mer grundige tekstene. Det eneste problemet er at ingen kjøper fysiske poster lenger. Det var der ideen om en ledsager -podcast kom inn. I hver episode av “Tales From No Man’s Land” får Turner selskap av en gjest mens de utforsker temaet for hver sang.
Bilder av Clair McAllister
På samme måte er det så mye mening og dybde bak Turners tatoveringssamling at man enkelt kan lage en podcast som utforsker kunstverkene hans. Hans kjærlighetsforhold med tatoveringer startet tidlig i en alder av 16 år da han deltok i den ærede tradisjonen med å snike seg bort for å bli tatoveret og deretter skjule det for foreldrene. Siden han var veldig opptatt av hardcore musikk, hadde Turner en UKHC (Storbritannia Hardcore) logo tatovert på armen av Bugs, en av Londons legendariske tatoverere. Turner skjønte ikke dette den gangen, han tok det som en butikkeier som fylte ut for en kunstner å lage en 10-minutters banger.
“Jeg klarte å holde det skjult for mamma og pappa i fem år,” ler Turner. “Det var ganske morsomt fordi da de fant ut at mamma var livredd. Faren min ble rasende. Jeg burde ha sagt, ‘Du har ikke lagt merke til det på fem jævla år, så det kan ikke være en så stor avtale.’
I samlingen hans er det nary en dråpe farge. Mens Turner først ble inspirert til å bli tatovert av de eldre barna i punk -scenen, kom måten han utviklet stilen sin på fra et uventet sted. “[Jeg har] alt svart blekk,” forklarer han. “En av mine ambisjoner da jeg begynte å tatovere var filmen” Memento. ” basert estetikk. ”
Gjennom årene har han lagt til bilder til alle manusetatoveringer, men det er manusbitene som har en tendens til å dominere samlingen hans. Noen av disse inkluderer ordene “Free Born” over fingrene, en “Don’t Panic” nikk til Douglas Adams, en hyllest til Springsteens “Born to Run” på magen og navnet på hans gamle band “Million Dead” på armen hans.
Som en mann som lever og puster musikk, er det ikke overraskende at mange av Turners tatoveringer er inspirert av band han elsker. Det er ikke noe uvanlig med det – fans får bandtatoveringer hele tiden. Men som en kjent musiker møter Turner ofte folkene som inspirerte blekket hans.
“Jeg er en gigantisk Hold Steady -fan. ‘Separation Sunday’ er en plate som forandret livet mitt og endret måten jeg tenker på låtskriving, punktum, “sier Turner. “[Slik jeg tenker] om tekster og historiefortelling og alt det dritten.” I et øyeblikk av inspirasjon hentet fra Craig Finns tekster til “Your Little Hoodrat Friend”, hadde Turner litt blå-svart blekk skrapt inn i korsryggen, og det sier “Damn right I’m rise again.”
“Den aller første gangen jeg møtte Craig var jeg fullstendig drittfyll, og jeg gjorde et fullstendig dritt av meg selv og viste ham rumpa min,” sier Turner. “Craig er en så gentleman at han later som han ikke husker at dette skjedde, og jeg tror ham ikke. Det er en morsom tatovering. [Jeg er en] aspirasjonshette, en wannabe hette. »
Mens mange av Turners stykker har massevis av mening bak seg, noen av dem, ikke så mye. Hele hans venstre kalv er fylt med dumme tatoveringer som ble funnet på litt mer enn et innfall. Dette er den typen bangers du ender opp med når du har litt for mye med venner. “Det er bare den dummeste dritten,” sier Turner. “En venns initialer, en jævla Dale Earnhardt tatovering … jeg vet ikke engang hva NASCAR er.
“En av de morsomme tingene med å få mange tatoveringer er at det på en rundkjøring virkelig gjør deg mindre verdifull for utseendet ditt enn mer,” fortsetter Turner. “Etter et visst antall tatoveringer, hvis noen sier: ‘Hei, jeg skal tatovere en kenguru med et enhjørningshorn på kalven din’, er du bare så jævla. Gå videre.”
Turners hender hyller bandet mewithoutYou og sangen deres “The Fox, the Crow and the Cookie.” “Jeg var på et sted hvor jeg følte meg litt av forfatterblokk og det hele,” sier Turner. “Da hørte jeg det albumet, og det var som at vekten falt fra øynene mine.” Mens han elsker tatoveringene, kunne Turner ha hatt en litt bedre timing. “Jeg fikk dem gjort omtrent en time før jeg spilte et show, som viste seg å være en jævlig dum idé,” humrer Turner. “Det viser seg at jeg må bruke hendene til å spille, hvem visste?”
Bilde av Clair McAllister
Du skulle tro at en mann som tilbringer så mye tid på veien – ved pressetid han hadde spilt 2434 show som soloartist – ville vite at han trengte hendene for å gjøre jobben sin. Kunstnere tjener mesteparten av pengene sine på å turnere i disse dager, så det er en vesentlig del av jobben. “Hvis jeg ønsker å betale husleien min, hjelper turné,” forklarer Turner. “Det er det kjedelige svaret, men det sanne svaret er at jeg elsker det. Det er det jeg gjør.
“Jeg anser meg selv som en utøver før alt annet,” fortsetter Turner. “Poenget med et liveshow er at det er flyktig, det skjer der, i det rommet, med den gruppen mennesker.”
Ikke se på den akustiske gitaren hans, og la deg lure til å tro at et Frank Turner -show er en lav sak. Sangstrukturen hans låner mye fra folkemusikk og countrymusikk, spesielt på “Ingenmannsland”, men du trenger bare å titte på hans første tatovering for å vite hvor Turners røtter er plantet. “Saken er, fordi jeg vokste opp med å spille i punkband, måten jeg spiller gitar og måten jeg synger på, blir informert av det,” sier Turner. “Jeg kunne ikke bli kvitt det hvis jeg ville, noe jeg ikke gjør. Det er i mitt musikalske DNA å leke med den slags intensitet. “
Turner er alltid forberedt på å snurre et garn gjennom blekket på huden hans, lyden av stemmen hans og tonene hans fulle fingre spiller på gitaren. Sett deg inn og lytt til denne rasende raconteur.