Warning: array_rand(): Second argument has to be between 1 and the number of elements in the array in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 47
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 80
Sist gang Selvmordsmaskinene ga ut et album, tilbake i 2005, var verden et helt annet sted. George W. Bush hadde nettopp startet sin andre periode i embetet, orkanen Katrina herjet i New Orleans og sørøst og Inked var fremdeles et år unna for å gi ut vår første utgave. Det har vært lange 15 år, men tiden var endelig rett for et merke nytt album av Suicide Machines.
27. mars slipper kvartetten fra Detroit “Revolution Spring”, deres første album med nytt materiale siden 2005 “War Profiteering Is Killing Us All”. Fat Wreck -akkorder. I forrige måned fikk vi en forsmak på hva som skulle komme med utgivelsen av albumets første singel, “Awkward Always”, en positiv, ska-påvirket melodi som sikkert vil være en singelong i årene som kommer.
I dag er Inked glad for å ha premiere på den andre sangen fra albumet, “Anarchist Wedding.”
“Det var en god venn av meg som giftet seg, og det var bare så rart for meg,” forklarer frontmann Jay Navarro. “Den'Det er en merkelig ting å tenke på at noen som to aktivister skal gifte seg. Du bare gjør det ikke'tenker ikke på at anarkister skal gifte seg.
“At'er dumt. Hvorfor ikke't anarkister blir forelsket og gifter seg? ” Navarro fortsetter. “Den'er noe jeg'd tenkte aldri på før det øyeblikket. Det var et rett opp, virkelig anarkistisk bryllup. Det var en maypole, og barn [bruden] lærer i byen å spille fiolin og hjemmebrygget cider. Det var alt du tror det ville være. Og du tenker, ok, du vet hva, verden'det er ikke så ille her i øyeblikket. ”
Vi snakket med Navarro om den lange ventetiden mellom album, viktigheten av optimisme, skalering av forlatte skyskrapere i Detroit sentrum og mye mer. Så skru opp høyttalerne, kast sangen på repeat og les høydepunktene fra intervjuet vårt nedenfor.
Inked: Det er 15 år siden du ga ut et album. Det som fikk deg til å ønske å lage ny musikk nok en gang?
Jay Navarro: Jeg antar det'det har gått 15 år fordi vi er late (ler). Jeg gjør n'vet ikke, vi har skrevet sanger de siste 15 årene, og de gjorde det ikke … Det var som å tvinge det litt. For omtrent to og et halvt år siden skrev vi en mengde sanger, og vi sa: “Wow, disse kom virkelig veldig bra ut.” Jeg følte endelig at jeg kanskje hadde noe jeg kunne skrive om, et fokus på hvor jeg ville gå med alle tekstene til plata.
Jeg ønsket å tilnærme ting litt annerledes, og seks, syv måneder etter det skrev vi en haug mer, og de var enda bedre. Og vi'er på rulle. Det neste du vet, vi hadde 29 eller 30 sanger.
Det høres ut som om beslutningen om å gå videre med albumet kom fra endelig å være fornøyd med sangene du skrev.
Jeg vil heller ikke være et av de bandene som bare er en nostalgi -ting. Det ventet definitivt bare på inspirasjonen i den.
En ting som alltid har gjort The Suicide Machines unik er måten hvert album ser ut til å ha sin egen signaturlyd. Hva skulle du for denne gangen?
Rekorden har definitivt litt av alt vi'har gjort, men der'Det er definitivt en ny smak i musikken. Jeg gjør n'vet ikke om det's fordi [gitarist] Justin [Malek] satte sitt preg på bandet til slutt. Den andre tingen jeg prøvde å gjøre, og jeg'Jeg prøver ikke å være selvsentrert, men denne platen handler mer om hvor jeg er'har vært og hvor jeg'm nå. Enten det er personlig, sosialt eller politisk. Den'er der jeg'm nå og veien for å komme hit. Jeg ville ikke't si det's selvbiografiske, hele platen, men det'er ganske nær det.
En annen merkelig ting var da vi skrev de tre eller fire første sangene, og vi sa: “Åh, dette er gode sanger.” Jeg innså at alle tre ikke handlet om meg, men om hvor jeg var'har vært, antar jeg.
Som om du hadde slått på noe som hadde bygget seg opp?
Høyre, rett. Og så gikk det opp for meg at jeg'har egentlig aldri gjort det med en rekord. Så det's slags hvor mesteparten av forfatterskapet gikk så langt som lyrisk innhold. Der'har levd mye på 16 år, vet du hva jeg mener?
Kan du utdype det litt?
Jeg mener for eksempel at de to siste platene var veldig like: “Dette er ille. Disse menneskene er dårlige. ” Du vet hva jeg mener? Peker fingeren mot “dem”, men gjør egentlig ikke så mye med det, og bare, du vet, skriker og sparker om det. Jeg tror 16 år senere innså jeg at jeg kanskje burde ha peket fingeren på meg selv. Jeg gjør n'vet ikke om det gir mening.
Det gjør det.
For meg kan alle være som, “Å dette bandet er politisk og det'er en politisk rekord. ” Men egentlig ikke, det'er bare musikk. Det kan motivere deg til å gjøre noe, men det'er bare sanger. Rekordene mine gjør faktisk ingenting.
Men tror du ikke at meldingene i musikken gjør noe? Jeg husker jeg hørte på mitt første Bad Religion -album, og det bidro definitivt til å utvikle hvordan jeg tenker politisk.
Det er ting som endrer mening, ting som peker deg i en retning. Jeg tror The Dead Kennedys og Jello Biafra pekte meg i en retning. [Musikk] kan sette tempoet for dagen når du hører sangen eller noe, den kan styre deg litt. Men jeg føler at jeg bare klaget på verden og gjorde ingenting. Folk er så raske med å peke en finger, og de tror ikke, kanskje være en bedre person eller være mer involvert. Musikken kan inspirere deg, men ingenting'kommer til å skje med mindre du får det til å skje.
Jeg har sett andre steder at du har beskrevet albumet som optimistisk.
Dette albumet har et ekstremt positivt syn. Don't misforstå meg, det er mørke øyeblikk fordi som jeg sa, det'handler litt om hvor jeg er'har vært og jeg'jeg er her nå. Men det'er seriøst en veldig optimistisk rekord totalt sett. Den'er egentlig mer å stille deg selv disse spørsmålene. Jeg vet hva jeg'har vært igjennom. For å være litt mer håpefull om ting, for det er mer sannsynlig enn ikke at det er mange mennesker som har det verre enn deg.
Jeg tror noen ganger at alle går så vill i skiten i disse dager. Den'er vanskelig å være optimistisk.
Du'har 100% rett. Jeg'Jeg er like skyldig som å falle i den en gang i blant i det siste. Men jeg prøver virkelig mye mer å tenke på mulighetene for hva som kan være bedre i livet mitt, eller generelt egentlig.
Når det gjelder optimisme, hjelper det å ha litt ska der inne.
Helt sikkert. Det kan alltid løfte humøret ditt selv om det'er en negativ sang.
Kan du fortelle oss om din aller første tatovering?
Det var sannsynligvis omtrent 1987 eller 88 og jeg spilte i et punkrockband som heter Positively Negative. Ja. (Ler) Jeg vet det der's sannsynligvis en million av disse bandene rundt om i USA. At'er som det vanligste punkrockbandnavnet noen sinne. Og dessverre var symbolet vårt et revet, halvt smilefjes/halv hodeskalle. Det er så totalt dumt. Jeg dro til denne syklisten fyrens bygård. Han tatoverte i kjelleren på leilighetskomplekset. Jeg mener, det var felleskjelleren, som der de lagrer ting. De hadde en låst oppbevaringsenhet med gjerde. Det må'Jeg har kanskje vært for vaskerommet, det hadde en vask og et toalett. Jeg fikk det tatoveret symbolet på ryggen min, omtrent på størrelse med en baseball. Det var veldig ulovlig og jeg var veldig mindreårig.
Er det fortsatt der?
(Ler) Det er tildekket. For å være ærlig tror jeg jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde det. Nå har jeg en bedre sans for humor om ting. Jeg tror jeg ville like det hvis jeg kunne se det fremdeles.
Det er en flott introduksjon til tatoveringens verden. Har noen andre galne tatoveringshistorier for oss?
Jeg kan fortelle deg en veldig morsom en. Jeg pleide å bli tatovert mye i San Francisco. Jeff Rassier gjorde mange tatoveringer på meg, det samme gjorde Scott Sylvia. Disse gutta var i Detroit [sammen med Freddy Corbin fra Temple Tattoo] for en tatoveringskonvensjon, og de ringte meg opp som: “Hei, kom ned, la meg'jeg henger ut. ” Så jeg dro ned dit og de'liker: “Vel, det'er nesten over. ” Jeg'Jeg liker: “Hvor vil du gå? Jeg kan få deg i en haug med forlatte skyskrapere. Vil du dra til sentrum og gå i alle de forlatte skyskrapene? ” De'liker: “Du må tulle med meg. Er du seriøs?”
Jeg tok dem med inn i Old Book Tower, som er som, jeg vet ikke, 37, 40 etasjer forlatt helt. Tok dem helt til toppen helt opp på heissjakten. tak. Nå som de'er helt urolig for det og redd. Jeg'Jeg har vært der en million ganger, det gjør det ikke't plage meg. Og vi kom inn i heiserommet ovenpå, og vi ble totalt svermet av spurver. De'skriker som små barn't misforstått, jeg hoppet også. Vi ble seriøst svermet av som hundre spurver eller duer, jeg'vet ikke engang hva det var, midt på natten (ler).
(Ler) Detroit er ganske vilt. Jeg tipper at du på dette tidspunktet har møtt mange fans med The Suicide Machines -logoen tatovert på dem. Hvordan er den opplevelsen?
Jeg gjør n'vet ikke mann. Den's, det'er ubehagelig. Når det er sagt, dratt vi av logoen fra et lokalt band i Detroit som vi elsker, kalt Gangster Fun. Den'Jeg liker hyllesten vår til dem, og jeg tror jeg'Jeg skal faktisk få en tatovering av Gangster Fun.
Så jeg ikke'vet ikke. Jeg antar jeg'Jeg er en hykler ved å si at det gjør meg ukomfortabel. Jeg'm smigret. Den'er ydmykende, for all del. Men jeg tror alltid at du vet at dette er en logo for bandet vårt. Hva'er det viktig?
Band kan bety mye for folk. Jeg er sikker på at du har noen musikkrelaterte tatoveringer.
Jeg'Jeg har tatovert tekster på meg fra andre band, så kanskje det ville få meg til å føle meg mindre ukomfortabel hvis det var en tekst eller noe. Den'er rart. Den'Det er som å få en Nike Swoosh tatovert på deg eller noe. Jeg'Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ellers skal si det. Den'er en merkelig ting. Um, jeg'jeg banker ikke på det.
Jeg har en Avail -tatovering … jeg'har jeg en flaske gift med to slanger. Jeg elsker den platen så mye. Jeg'Jeg har noen Operation Ivy -tekster på meg også. Nå jeg'Jeg begynner å innse at jeg har mye band.
Hva annet?
Jeg satte meg ned og spiste lunsj en dag med Bill Stevenson fra The Descendents, og på skulderen min tok jeg en kaffekopp og den sa: “Du skal ikke spise koffeinfri.” En av All-O-Gistics. Han var som, “Jay, du har en All-O-Gistic tatovert på deg.” Jeg var som, “Å ja. Jeg antar det'er merkelig fordi vi'er venner, ikke sant? “
Det er ikke rart å ha dyktige venner.
Jeg elsker det. (Ler) Jeg elsker mange av vennene mine' musikk, vet du hva jeg mener? Jeg'Jeg er veldig heldig som har mange venner som har gjort noen veldig meningsfulle ting så langt som aktivisme eller musikk eller kunst eller skateboard eller noe av det.
Hva er planene dine for å støtte albumet? Kommer du til å turnere?
For Midtvesten og østkysten, vi'Jeg vil sannsynligvis bare gjøre helger fordi vi kan gjøre det mens vi bor i Detroit. Vi kommer til å treffe vestkysten helt i slutten av august og september. Vi'reiser til Europa – Storbritannia og Tyskland for en haug med festivaler. Det har vi egentlig aldri hatt. Folk har aldri likt oss veldig godt i Europa av en eller annen grunn. Vi spilte alltid knebøy for å like 50 eller 100 mennesker. Jeg gjør n'vet ikke om det's fordi vi er på FAT eller hva, men det er plutselig denne vanvittige interessen i oss.
Kanskje har de brukt de siste 15 årene på å lytte til alle de eldre albumene.
(Ler) Jeg mener, kanskje det endelig fanget opp. Det tok bare 25 år.
Sørg for å hente "Revolusjon Vår" når den kommer ut 27. mars 2020. Du kan finne alle stedene Selvmordsmaskinene kommer på tur ved å klikke her.