Warning: array_rand(): Second argument has to be between 1 and the number of elements in the array in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 47
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 80
I dag er det National Squirrel Appreciation Day. Vi'Jeg skal tilbringe dagen med å feire alt det gode de fuzzy små skapningene gjør for oss, eller så jeg'm førte til å tro. Her'er tingen, det gjør jeg ikke't setter pris på ekorn. Jeg tåler dem knapt engang. Dette var ikke't alltid tilfelle, jeg pleide å synes de var søte. Helvete, jeg'd til og med la dem få litt mat. Men det var før pistasj.
Pistasj endret alt for meg. Jeg hang en dag på sofaen min og tenkte på min egen virksomhet. Jeg hadde nettopp kommet tilbake fra en hyggelig lunsj på Town Hall Deli i South Orange, New Jersey. Rådhuset Deli er hjemmet til den originale Sloppy Joe, en mektig sandwich med to forskjellige typer kjøtt, tre skiver rugbrød, coleslaw, ost og hjemmelaget russisk dressing. Dette er ikke't skit det Adam Sandler pleide å synge om.
Poenget er, jeg var på grensen til matkoma da en bevegelse på kjøkkenet fikk øye på meg. Jeg var alene, det burde ikke't har vært noe som beveger seg. Så snudde jeg hodet for å finne et lite lite ekorn som stirret opp på meg fra kjøkkengulvet.
"Hva faen?!" jeg skrek.
"Hva faen?!" Ekornet fortalte meg tydelig med uttrykket i ansiktet.
Jeg begynte å stå, sakte, dumt og tenkte at jeg kunne få dråpen på den lille kvikk gnageren. Uten den minste anelse om hva jeg skulle gjøre hvis jeg var i stand til å fange den lille fyren, tok jeg av etter ham og han bolte.
Jeg'Jeg er ikke en rask mann, og jeg'Jeg er ikke sikker på om dette var et raskt ekorn, men jeg kan fortelle deg at han var veldig mye raskere enn jeg er. Han bolte ned gangen inn på soverommet. Jeg jaktet og smalt med døren når jeg kom inn på soverommet. Planen var å åpne vinduet, og ved å se en sjanse til frihet ville ekornet hoppe rett igjennom og alle problemer ville bli løst.
Dette er ikke det som skjedde.
Ekornet slo leir mellom sengen og noen plastkar. Han gravde seg inn og styrket sin posisjon. Dette kom ikke til å være et enkelt tilfelle der ekornet lykkelig reiste i tide, det skulle bli en beleiring. Jeg hadde begrenset ham til soverommet, han hadde funnet en utilgjengelig krok.
Det var på denne tiden jeg begynte å tenke klart. Jeg hadde ikke helseforsikring og ekorn, så søte som de er, kan bære noen ganske stygge konsekvenser med riper og bitt. Jeg trengte rustning. Og våpen. Og agn. Så jeg forlot soverommet og sørget nøye for at den lille buggen ikke gjorde det't følg meg ut av rommet.
Ved bodega rundt hjørnet spurte jeg mannen bak disken hva han trodde ekorn ville spise. Etter å ha holdt ut en stille, iskald stirring i 30 sekunder bestemte jeg meg for at pistasjenøtter ville være mitt agn. Ble min avgjørelse påvirket av mine egne snacking -ønsker, sikkert! Men det gjorde det ikke't bety at ekornet ikke ville't har samme smak i snacks som meg.
Da jeg kom tilbake, sørget jeg for å dekke meg helt. Strømpehette trukket ned, hette opp, hendene trukket inn i ermene. Jeg grep det nærmeste jeg hadde en halberd, en Swiffer, og åpnet døren til soverommet som var forberedt på kamp igjen. Lang historie kort, den var død. Forsterkninger ville være nødvendig hvis jeg noen gang ønsket å bruke soverommet mitt igjen.
Jeg ringte noen. Jeg ringte dyrekontroll, det var de't kommer til å være til noen hjelp. Det var 16.00 på en fredag, de'd reist hjem i helgen. Jeg twitret til ordføreren, han svarte flippende at jeg ikke kunne'ikke krasje hjemme hos ham. Da ringte jeg inn mitt A-lag.
Det var en videograf for å fange all galskapen. En venn som først og fremst er kjent for å opprette problemer, ble brakt inn for å kaste pistasjenøtter gjennom vinduet av forskjellige årsaker. To mennesker dukket opp med et par hunder, hvorav den ene var blind. Det var de to største galningene jeg kjente som tilfeldigvis hadde kule navn – Jesse James og Spider. Vi var klare for kamp.
Pistasj var en lur. Han var hunked ned, men en gang rousted, hoppet han rundt i rommet, hoppet av veggene, for deretter å komme tilbake til sikkerhet, langt fra der noen av oss kunne nå ham. Det ble gjort flere forsøk, mange latter og mange idiotiske trekk ble forsøkt. Men pistasjen gjorde det bare ikke't vil gå ut av vinduet og gå tilbake til naturen.
Ting begynte å bli fryktelige. Vi mistet troen. Jeg skulle rolig overbevise kjæresten min om at vi måtte flytte. Leiligheten vår var ikke lenger vår, Pistachio bodde der. I hvert fall til han ble kastet ut for å ha forsøkt å betale husleie i eikenøtter.
Da kunne mine galninger, bevæpnet med ingenting annet enn en stråhatt (som brakte flaks?) Og et håndkle endelig tvinge pistasj til å revurdere et innendørs liv. Da Pistachio dykket rundt i rommet, tok han endelig kontakt med håndkleet, galningene trakk det tett, og ut av vinduet gikk pistasj! han dukket av en søppeldunk, rett foran resten av teamet. Da vi applauderte løp det søte lille ekornet over gaten. Jeg liker å tro at han dro hjem til familien sin og snakket om hvordan det tok et ragtaglag på sju personer og to hunder å kaste ham ut av den store verdenen innendørs. Jeg liker å forestille meg at pistasjen ble fettet som en erobrende helt, eventyreren som dristig gikk dit ingen ekorn hadde gått før.
Noen av disse tatoveringene minner meg om pistasj. Jeg ser glimtet i øyet, ønsket om å invadere innendørs. Jeg kjenner blodtrykket stige, håndflatene blir litt svette. Da husker jeg at det'er bare en tatovering og alt er bra.
Så, i sammendrag, gjør jeg ikke't setter pris på ekorn. Selv på National Squirrel Appreciation Day. Men Pistachio, den jævla, han tjente min respekt.