Warning: array_rand(): Second argument has to be between 1 and the number of elements in the array in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 47
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /var/www/lendemaindeveille/data/www/wiresummit.org/wp-content/plugins/oc-link-indexer/indexer.php on line 80
Chris Farley spilte så mange minneverdige (og uendelig siterbare) karakterer gjennom hele hans korte, men strålende karriere. Mitt aller første minne om Farley's enorme talent kom fra å se ham som Matt Foley, Motivational Speaker på "Saturday Night Live." Ordene hans var morsomme – hvem gjør det ikke't elsker å rope om å bo i en varebil nede ved elven? – men det som virkelig fikk meg var den subtile måten han brukte kroppen på for å få en latter. Ja, å se ham falle og krasje gjennom et bord er et åpenbart morsomt fysisk stunt, men han gjorde så mange små ting. Måten han dro opp buksene. Standpunktet han inntok. Selv på dempet, ville skissene sende meg til hysteri.
Farley gjorde det ikke't trenger å rive av seg skjorten og danse som en Chippendale for å få deg til å le (selv om han sikkert også gjorde det), han trengte bare å blinke et lurt smil eller en grimase av frustrasjon.
Han var en mester i å spille en karakter som ble mer og mer frustrert før de til slutt snapper og mister alt kult. Det helt perfekte eksempelet på dette var i Adam Sandler -drevet skisse "Herlihy Boy House-Sitting Service."
Fra det andre kameraet først flytter over til Farley, vet du umiddelbart hva'kommer, men selv når slutten er forhåndsbestemt, vil du være med hele turen.
Den'Det er nesten 25 år siden Farley gikk, men jeg kan fortsatt't møte en person som heter Richard uten å gråte "Åh, Richaaaaaaaaaard." jeg kan't se et Chicago Bears -spill uten å spise store mengder kielbasa og si "da bearssss." Og det gjør jeg ikke'vet ikke hvor mange ganger jeg'har skreket ut, "For guds skyld!" Å dømme etter mengden tatoveringshyllinger til Farley, I'm langt fra den eneste. Den eneste tatoveringen vi ikke kunne't finner var en hjemmelaget tatovering av en varebil nede ved elven, men vi kan alltid håpe å se en til slutt.